Borte bra, men brygga best
Av Shabana Rehman - Foto: Martin Gaarder
Hver høst, når vi vet
hvilken mørketid som ligger foran oss, blir jeg som de fleste andre
i dette landet, en værflyktning og søker asyl ved å kaste meg
desperat i nettjakten for å shoppe værluksus. Og jeg pleide å være
full av gode argumenter. Slikt som "det er jo livsfarlig i Oslo om
vinteren, du kan bli drept av istapper som faller ned fra
himmelen", eller "det finnes jo ikke en eneste parkeringsplass i
denne byen lenger, man kan like gjerne legge på en parkeringsskatt
til trafikketaten på toppen av månedsbudsjettet", eller "jeg gidder
ikke gå kledd som Neil Armstrong gjorde på månen halve året i
bekmørke og drikke og spise overpriset mat". Ja, selv dette pleide
å funke: "Oslo er rett og slett ikke en by for damer som har fl ere
høyhælte sko enn det er mørketiddøgn i dette landet".
Det var før jeg hadde vært i Tallin og sett kvinner balansere på
stillettos over brostener som om de var trapezartister i
verdensklasse, og det i novembersludd og søle. Før jeg hadde vært
på Maldivene, og sett lengselen i øynene til den unge servitøren da
jeg fortalte om det forferdelige med at i Oslo har vi ikke fire,
men 12 årstider. Bortsett fra noen edderkopper, kokosnøtter og
slikt, var hans univers stort sett omringet av regnbuefarget
akvariefisk, sol, og det høyeste han hadde vært var to meter over
havet. For ham betydde friluftsliv kun å tråkke på timeglassets
finkornete sand i hele sitt liv.
Det har jeg aldri glemt. For en som kom rett fra stress, nakkekink
og iskaldt, grufullt januarmørke, ødela han hele min ekstase ved å
minne meg på at selv paradiset er et fengsel så lenge du ikke kan
bevege deg fritt. For mitt Oslo har ikke alltid vært et sted man
kunne stikke av fra heller. For veldig lenge siden, da jeg ikke
hadde egen inntekt og det ikke bare var å sette seg på et fly når
man fant ut at nei, denne vinteren passer ikke min nåværende
garderobe, humør, eller dagsform, var Oslo-vintre fylt med minner
fra Oslo sentrum. Da lagde man sin egen moro og varmet seg hos den
man var glad i. Jeg var 14 år og fortsatt veldig redd for hva andre
ville si. Men selv i den kalde Oslo-vinteren fant vi steder å varme
oss på. Og ingen andre steder var det bedre å være om vinteren den
gangen, enn på Aker Brygge.
Det var der jeg hadde hemmelige stevnemøter med kjekkasen fra
Tøyen, hvor vi drakk vann og spiste oss mette på en bakt potet på
deling fra landets eneste bakt potet-bar. Vi gikk rundt i butikkene
for å holde varmen og snek oss til slutt inn på siste forestilling
på Felix kino. Da alle andre gikk ut, gjemte vi oss bak
kinoforhenget. Der satt vi og klinte slik bare fjortiser gjør, helt
til vi skjønte at vi var låst inne. Dette ble fort glemt da vi fant
ut at baren i det samme bygget ikke var låst. Fulle på rød martini
fikk vi til slutt sneket oss ut, uten at alarmen gikk. Og jeg
tenkte, så bra at det finnes et sted som Aker Brygge i Oslo, der
ingen kan sladre på en forelsket pakistansk pike. Nå også en
lovbryter, som mindreårig alkoholtyv. Men den gangen var min
største bekymring i Oslo by å bli sett sammen med en kjæreste. I
hvert fall på et off entlig sted. Vår lykke var at Aker Brygge var
ganske fritt for sladrete voktere av den gode moral.
I dag er Oslo heldigvis blitt en friere by for alle. I hvert fall
på Aker Brygge og Grïnerløkka, Oslos svar på Manhattan og East
Village. Men noen ting vil dessverre aldri bli slik som før. Som
det å snike seg inn på Felix Kino. Denne vinteren skal jeg la
eskapismen ligge. Denne vinteren skal jeg traske rundt i Oslo, med
månesko, boblejakke og nesa i været for å ikke få en istapp i
hodet, og se byen gjennom øynene til en ung servitør fra Maldivene.
Og bilen, den får stå. Denne vinteren skal jeg ta med en bakt potet
og betale for billetten på Felix Kino. Og hvem vet, kanskje blir
det et glass rød Martini.
