BYDELEN SOM TOK STRIA UT AV JULA – En julefortelling

BYDELEN SOM TOK STRIA UT AV JULA 

– En julefortelling

 

Det var en gang en liten bydel i en liten storby langt mot nord, en bydel omkranset av islagt vann og med hus så høye som de aller høyeste tretoppene i skogen. På dette lille stedet i årets tolvte måned hastet borgerne fra det ene til det andre som borgere bruker å gjøre på kalenderens siste dager.

Det var bare det at det var ingen som visste hvorfor de småsprang og travet og vrimlet og jaget og skyndet og trippet så mye rundt. Sånn var det bare, og for øvrig hadde ingen tid til å tenke over hvorfor det ikke skulle være sånn.

En av bydelens beboere, yngst i alder, minst i størrelse og ikledd en hvit fjærdrakt, befant seg plutselig en dag midt oppi dette hastverket. Hun ble gående rundt og kikke opp på de alvorstyngede ansiktene; noen ganger måtte hun hoppe til side for å unngå å bli rent overende og når hun forsøkte å få kontakt med dem, disse menneskene med hender og hoder fulle, bare hyttet de med never og strødde om seg med ukvemsord.

Hun undret seg over når borgerne hadde sluttet å se på fakkelflammene som danset i den kalde vinden, kjenne på lukten av nellik og kardemomme gjennom rimete nesebor – når de hadde sluttet å bry seg om at det ikke var et eneste snøfnugg på bakken, eller når det var sist at de hadde sett hverandre i øynene? Hvis freden ikke senket seg her, på det fredeligste sted på jord, hvor senket den seg da?

Med ett hevet hun røsten og satte i gang med å skrike til menneskene som fløy forbi. Hun skrek og skrek, men de ville ikke høre. Hun innså at hun måtte fange oppmerksomheten deres på en annen måte. Hun var kanskje liten og ubetydelig, men få kjente bydelens kriker og kroker bedre enn henne. Så hun måkte seg gjennom menneskemengden, bort til et sikringsskap hun pleide å sitte på. Hun gnagde over en av ledningene i skapet og – poowf! – så var alle hus i bydelen mørklagt.

Men menneskemengden bare travet videre, upåvirket. Så hun bykset opp til det høyeste punkt på det høyeste hus i bydelen, og på veien hadde hun grepet tak i en lyslenke som den lille kroppen dro tappert etter seg. Nå fôr hun fra hustak til hustak for å dekke himmelen med blinkende lys. Det var et risikabelt arbeid, for vinden var sterk og høydemeterne mange.

Idet siste lys ble tent, var hun helt utslitt. Likevel hadde beboerne i bydelen det fortsatt for travelt til å vende blikket oppover. Da var det at en liten gutt med bakoverbøyd nakke plutselig utbrøt: «Se! Det snør!». Og så begynte snøkrystallene å dale fra oven.

Menneskene stoppet opp, målløse. Det ble dørgende stille. Noen hadde sluppet det de hadde i hendene mens de kikket på spillet av lys og snø over dem. Plutselig var det en som utbrøt: «Vi har jo glemt jula!». Det gikk ikke lang tid før hjertene deres igjen ble fylt av varm julestemning, og det var den dagen at de bestemte seg for å ta stria ut av jula og ta jula tilbake.

Fra hustaket over dem tok hun sats; bydelens yngste og minste i sin hvite fjærdrakt. Hun spredte de blekgrå vingene sine, og idet hun fløy oppover, senket julefreden seg under henne.